Møtet i i Firenze

Jeg har lyst til å fortelle en liten historie fra Biennalen i Firenze som har betydd mye for meg.

Et bilde i underbevisstheten

Det å male bilder henger for meg nøye sammen med noe som befinner seg langt bak i underbevisstheten. Å starte på et nytt, hvitt lerret føles ofte krevende, det første lille strøket og fargen du bestemmer deg for å bruke, er helt avgjørende for resultatet.

Jeg må bare ta et valg, ta styringen, men deretter må prosessen gå videre på egen hånd. Jeg kan for eksempel gjenkjenne en linje på lerretet som noe jeg opplevde for mange år tilbake. Deretter begynner jeg å dikte historien rundt dette, jeg tar over kontrollen mer og mer igjen og styrer det hele dit jeg ønsker det skal være.

Slik jobbet jeg med bildene som ble stilt ut i Firenze også, fire bilder med titlene: The Sound of Life, The Cirlce of Life, Within Life og Her wild way.

Hun stoppet opp

Jeg er selv til stede i utstillingslokalet store deler av dagene. En dag kommer det en ung jente, hun blir stående foran bildene mine i sikkert en halv time, ser og ser. Jeg lar henne se, etter en stund går hun. Neste dag kommer den samme jenta igjen, blir stående foran bildene. Jeg tar kontakt med henne, og hun sier hun studerer kunst på Universitetet i byen. Hun er så fasinert av disse bildene, spesielt The Sound of Life. Hun forteller meg at det faktisk er dette bildet hun liker best på hele utstillingen (nesten tre tusen verk), hun dikter det, til en historie hun kjenner fra seg selv. Hun forteller meg hva hun ser, det er rørende å høre på henne. Hun spør meg om hun kan få lov til å bruke bildet i en avhandling, å skrive ned det hun ser og opplever for å bruke det i studiet sitt.. Jeg sier selvfølgelig ja til det, og neste dag har hun med seg notatboken sin.

Våre bilder og felles univers

Denne episoden rører meg. Det jeg har malt her hjemme i det lille atelieret mitt, hentet fra mitt aller innerste kammer, det når inn til en ung kunstner i Firenze. Slike opplevelser driver meg videre, jeg vet at vi mennesker har noe universelt som er felles for oss alle. Jeg er hvertfall av den oppfatningen at det er slik, at vi er i besittelse av noe som er større enn oss selv. Og Biennalen har oppnådd det de ønsket: Å kommunisere på tvers av kulturer.

Det er dette som er spennende når jeg maler, drivkraften, kilden, hemmeligheten, hva er det? Hvor kommer den fra? Og hvordan kan jeg bruke dette i kunsten min videre fremover..

Har du tanker om dette?

Jeg setter stor pris på om du legger igjen en kommenatar i kommentarboksen. Supert om du har lyst til å dele og like. Tusen takk.

Bilde: The Cirlce of Life, utstilt på Biennalen. Solgt, men kan lages som digital print.

Ønkser du å se bildene mine kan du trykke her.

http://www.kariart.net

https://www.facebook.com/kariart.net